Når det digitale rammer pasienten

Når det digitale rammer pasienten

Hva skjer når et cyberangrep rammer én del av helsetjenesten, men konsekvensene merkes et helt annet sted? Når systemene fungerer, men informasjonen ikke lenger er til å stole på? Eller når et sikkerhetstiltak i seg selv kan påvirke pasientbehandlingen?

Dette var noen av spørsmålene vi løftet under EHiN 2026 i Oslo. Hovedbudskapet vårt var tydelig: Cyberberedskap i helse handler ikke bare om IT-sikkerhet, men om evnen til å opprettholde trygge og forsvarlige helsetjenester når noe svikter.

Under sesjonen «Hvis helsenett og kritiske løsninger ikke fungerer?» deltok Lars Berg, Head of Legal & Privacy, og Bjørn Sverre Svendsen, Head of Incident Response, fra Telenor Cyberdefence. Sammen med representanter fra Norsk Helsenett og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) diskuterte de kritiske digitale avhengigheter, ansvarsforhold og beslutninger når helsetjenestene rammes.

Når digitale angrep får fysiske konsekvenser

I høst har flere europeiske land opplevd cyberangrep mot digitale styringssystemer for kjøle- og fryseanlegg i dagligvarebutikker. Manipulerte temperaturinnstillinger har ført til ødelagte varer og driftsforstyrrelser.

Hva dersom tilsvarende sårbarheter rammer kjøling av legemidler, blodprodukter eller laboratorieprøver? Eller tekniske anlegg som er avgjørende for pasientbehandlingen?

Eksemplene viser hvordan digitaliseringen har gjort fysiske funksjoner til en del av virksomhetenes cyberrisiko. Det som tidligere kunne oppfattes som et teknisk driftsproblem, kan i dag få direkte konsekvenser for liv og helse.

Én pasient. Mange digitale avhengigheter.

Et pasientforløp går gjerne på tvers av sykehus, fastlege, apotek og kommunale helse- og omsorgstjenester. Bak dette ligger en omfattende kjede av journalsystemer, laboratorier, identitetsløsninger, medisinsk utstyr, integrasjoner og leverandører.

Et cyberangrep trenger derfor ikke ramme et sykehus direkte for å påvirke pasientbehandlingen.

Løsepengeangrepet mot laboratorieleverandøren Synnovis i London i 2024 er et konkret eksempel. Angrepet rammet laboratorietjenester og førte til forsinkelser i over 11 000 polikliniske konsultasjoner og planlagte inngrep.

Men risikoen handler ikke bare om systemer som blir utilgjengelige.

Tenk deg at en pasient skrives ut fra sykehus etter en endring i legemiddelbehandlingen, men at informasjonen ikke kommer frem til hjemmetjenesten. Begge virksomhetenes journalsystemer fungerer, men helsepersonellet sitter med ulike opplysninger om samme pasient.

Når et system er utilgjengelig, vet vi at noe er galt. Når informasjonen fremstår som korrekt, men er ufullstendig eller utdatert, kan risikoen være langt vanskeligere å oppdage.

Det er ikke nok å beskytte systemene hver for seg. Vi må også forstå avhengighetene mellom dem.

Når sikkerhetstiltak kan påvirke pasientbehandlingen

Digitale hendelser skaper beslutningssituasjoner der informasjonssikkerhet, drift og pasientsikkerhet må veies mot hverandre.

Se for deg at et sikkerhetsteam oppdager mistenkelig aktivitet i en integrasjon mellom flere helsevirksomheter. For å begrense et mulig angrep kan det være nødvendig å isolere forbindelsen raskt.

Men hva hvis den samme forbindelsen formidler kritiske prøvesvar eller legemiddelinformasjon?

Da er beslutningen ikke lenger bare teknisk. Den berører pasientsikkerhet, kliniske prioriteringer, ansvar og samhandling.

Et felles situasjonsbilde betyr heller ikke nødvendigvis felles beslutningsmyndighet. Hvem vurderer konsekvensene for pasientene? Hvem kan beslutte å isolere en løsning? Hvem må involveres?

Dette må avklares før hendelsen oppstår. Tekniske sikkerhetstiltak må koordineres med de faglige og operative beslutningene som er nødvendige for å opprettholde helsetjenestene.

Fem tiltak helsevirksomheter kan begynne med

God cyberberedskap handler ikke bare om flere sikkerhetsverktøy. Det handler om å forstå virksomhetens kritiske avhengigheter og evnen til å handle når de svikter.

Vi løftet frem fem konkrete tiltak:

  1. Kartlegg én kritisk helsetjeneste. Identifiser systemene, menneskene, infrastrukturen og leverandørene som må fungere for å opprettholde tjenesten.
  2. Finn én oversett avhengighet. Se etter integrasjoner, eksterne leverandørtilganger, identitetsløsninger og tekniske styringssystemer.
  3. Test én reserveprosedyre. Undersøk om tjenesten faktisk kan opprettholdes dersom en kritisk digital løsning blir utilgjengelig.
  4. Kontroller grunnsikringen. Sørg for kontroll på kritiske tilganger, nettverkssegmentering, overvåking og gjenoppretting som er testet i praksis.
  5. Avklar hvem som har myndighet til å handle. Hvem oppdager, varsler, vurderer konsekvensene, beslutter tiltak og koordinerer når flere virksomheter er berørt?

Tiltakene krever ikke nødvendigvis nye, omfattende sikkerhetsprogrammer, men tydelig ansvarsfordeling, riktig kompetanse og vilje til å teste beredskapen i praksis.

Fra planer til operativ evne

En beredskapsplan er først verdifull når virksomheten evner å omsette den i handling.

Det hjelper lite å ha gode rutiner dersom ingen har nødvendige tilganger, beslutningsmyndighet eller ressurser når hendelsen inntreffer. Det hjelper heller ikke å gjenopprette systemer raskt dersom man ikke har kontroll på at informasjonen er korrekt og tjenestene kan drives forsvarlig.

I Telenor Cyberdefence mener vi derfor at cyberberedskap i helsesektoren må omfatte mer enn forebygging og teknisk gjenoppretting. Den må også handle om evnen til å forstå konsekvenser, prioritere riktig og koordinere beslutninger på tvers av virksomheter.

Vi vil takke EHiN for å samle sentrale aktører fra helse, teknologi, myndigheter og næringsliv til viktige diskusjoner om fremtidens helsetjenester. Slike møteplasser og kunnskapsdelingen de legger til rette for, er viktige for en mer robust digital helsesektor.

For oss i Telenor Cyberdefence er det viktig å bidra med erfaring fra cybersikkerhet og hendelseshåndtering inn i denne dialogen.

For når det digitale svikter i helsetjenesten, er ikke systemene sluttmålet for beredskapen. Det er pasientens trygghet og evnen til å opprettholde forsvarlig behandling.